En dag på hesteklinikken - del 3
I løpet av en mandag i januar er 16 hester inne til behandling hos EMPET Romerike Hesteklinikk. Sånt blir det ikke mange kaffepauser av.
Sist oppdatert: 10. november 2025
I løpet av en mandag i januar er 16 hester inne til behandling hos EMPET Romerike Hesteklinikk. Sånt blir det ikke mange kaffepauser av.
Sist oppdatert: 10. november 2025
I januar 2017 fulgte journalist og fotograf Trine Bøhnsdalen veterinærene på EMPET Romerike Hesteklinikk en hel arbeidsdag. Resultatet er blitt en bilderik reportasje i tre deler. Her kan du lese tredje og siste del.
En liten varmblodstraver med bomull i øra står kryssbundet og ser ut i det travle lokalet med store øyne. Travtrener Geir Vegard Gundersen står ved siden av. Den lille hoppa er en av hestene han har tatt med for en sjekk i dag. Etter laseroperasjonen som venter skal hun også få tennene raspet av Arian.
I gjesteboksen har Ellen satt opp bordene med det som minner om en stor spillkonsoll og dataskjermen for å punktbrenne ganen til traverhoppa. Lars kommer hastende med hodestøtta. Svein tar på beskyttelsesbrillene og sørger for at bremsen er korrekt strammet.
En dame stikker hodet inn og lurer på om hun kan komme inn med hesten. Fra utenfor hører man lyden av en hest som blir lastet av en henger og broddsko mot den harde asfalten. Ellen ser opp.
- Kan du vente 10 minutter?!
Det er en liten luke, noen få minutter hvor Lars plutselig ikke har noe å gjøre. Han henter frem den uspiste kanelbolla fra kontoret og tar en bit. Klokka er snart to.
- En helt vanlig dag, sier han og smiler. Så ringer telefonen.
Kaldblodstraveren Järvsögutten kommer inn. Han blir tatt med direkte inn i mønstringshallen og Lars lukker døren til resten av lokalet. Vallaken står helt rolig, som en traus statue med massiv hårprakt.
Järvsögutten traver ureint, etter at han for tre uker siden fikk et godt, gammeldags overtråkk. Siden har han ikke gått som normalt. Lars bøyer opp venstre forbein. Stirrer ned på det. Nynner litt lavt. Ellers er det helt stille i mønstringshallen. Når han slipper beinet går det en ekko gjennom hallen. Det smeller i veggen for hvert travsteg hesten tar. Lyden av løse brodder mot det harde betonggulvet. Eier Halvar Sundby ser på klokka. Han lurer på hvor lang tid det vil ta å finne ut hva som er skjedd med hesten hans.
Lars bestemmer at de skal gå ut og vise hesten under longe i stedet. Han kler på seg og ber Ellen om å bli med.
Ute er det kaldt. Frostrøyken blåser ut av nesa på hesten. Det er skyfritt og vakkert. Sola står midt på himmelen. Lyden av leende barnestemmer fra barnehagen nede ved Høgskolen når helt opp hit. Det samme gjør susingen fra trafikken forbi flyplassen på Kjeller.
Lars og Ellen står sammen med hesteeier Halvar og ser på mens Järvsögutten blir longert av Ane Olivia Langgaard Berntsen. Det høyre frambeinet er veldig kort i steget.
Det skal senere komme fram at Järvsögutten har en skade i hoftepartiet som påvirker både bevegelse og muskelbygging. Eier velger senere å avlive hesten.
Svein kommer leiende på Kaspar og bærer med seg en bøtte. Kaspar ser søvnig ut. Det høyre frambeinet hans er godt bandasjert. Han får plass i en av de to uteboksene, hvor han skal stå til eier Nadia Torsvik kommer på ettermiddagen for å hente han hjem igjen. Om seks uker bør operasjonssåret der beinbiten ble fjernet være helt grodd og Kaspar kan settes i normal trening igjen.
- Ellen! Skal du røntge?
- Ja?
- Da kanskje vi kan bytte plass? spør Lars. - Min skal løpe.
- Ja, men jeg vet ikke om min er så hyggelig her inne. Den er ganske så våken.
Sola har nesten gått rundt bygget. Svein tar seg et glass vann og ser ut av vinduet.
- Kan du være så snill å ikke løpe når jeg stikker? Spør Ellen. Lars nikker.
Lily, en pen varmblods ridehest, kommer inn fra mønstringshallen og bytter plass med Järvsögutten. Hun har hatt en hevelse i beinet en stund, og eier vil undersøke hva det er for noe. Hun står helt i ro mens Svein vasker koden på høyre bakbein. Stirrer rett framfor seg som om hun egentlig drømmer om å være et helt annet sted.
Det er litt roligere inne på klinikken nå. Nesten stille. Bortsett fra lyden av hesten som traver inne i mønstringshallen.
Svein lirker bremsen forsiktig over mulen til Lily, vrir akkurat passe og gir den så til eieren. Så setter han klossen ned for røntgen og holder et forbein mens Ellen stikker senekjeden bak. Svein klargjør røntgenmaskinen. Så leier han Lily ut av lokalene en tur. Hun må ut å bevege seg, for Ellen har fylt på kontrastvæske som må fordele seg.
Klokka nærmer seg halv tre. Kanelbolla til Lars er fortsatt bare halvspist. Flere av dagens pasienter har reist hjem. Det har vært vellykkede undersøkelser så langt, og Lars er glad for å kunne hjelpe. Både hester og folk. Det er noe av det han synes er aller best med jobben. Men det verste?
Han vil egentlig ikke svare på det. Sier først at det ikke er noe som er verst med jobben.
- Når de ringer midt på natta. Det kan være litt slitsomt. Vi har jo et liv utenom vi også, sier han stille.
Så forsvinner siste rest av baksten.
- Han er litt redd for hodet sitt, sier eier Mona Strand når den 19 år gamle holsteineren hennes Sisco kommer inn for å få røntget tennene.
Og når Lars og Svein skal ta på han en bandasje festet som en grime for å få røntget hodet uten metallforstyrrelser, kaster Sisco hodet i været. Lars går for å klargjøre røntgenmaskinen og lar Svein ta seg av tilvenningen.
Svein blir stående helt stille ved Siscos hode. Stryker han med myke, faste og rolige tak, med et lite smil om munnen. Han sier ingenting til hesten. Ingenting som høres, i alle fall. Men taktfast stryker han Sisco mellom ørene så den store hesten til slutt senker hodet. Stillferdig og tydelig trekker Svein bandasjegrimen rundt hodet til Sisco mens hesten står helt stille.
Lars og Svein og hesteeier Mona har kledd seg i grønne røntgenfrakker. Sisco har blitt sedert og de legger hodet hans på en stor kloss dekket av sølvteip. Lars holder en plate på den ene siden av hodet til Sisco, mens Svein styrer den håndholdte røntgenmaskinen. Alt blir satt opp perfekt i vinkel, men akkurat idet Svein trykker på maskinen for å ta bilde, beveger Sisco på hodet.
Sola har gått hele veien rundt bygningen nå. Solstrålene lyser inn på det tomme operasjonsrommet, som ikke ble brukt i dag. Svein kommer inn med en trillebår med tomme bøtter. Utenfor har hesteeier Nadia Torsvik hentet Kaspar fra en av uteboksene og er i ferd med å laste han for å reise hjem.
Dagens siste pasient for Ellen er den 16 år gamle irske sportsponnien Mirah Supreme. Hun er inne for en salgssjekk og både selger og mulig ny kjøper er på plass for å overvåke sjekken.
Mirah står helt stille og titter rundt seg. Klokka er ti på fire. Ellen tar på munnjern. Sjekker tenner. Skriver i salgsheftet. Svein sjekker blodprøvene som er kommet tilbake. Plukker en av de opp mellom tommel- og pekefinger og snur på glasset. Lars sitter bak dataen og skriver. Solen har gått ned bak åsene på andre siden av jordene nå. Det er et kaldt lys utenfor.
Plutselig er det like stille i lokalet som det var tidlig på morgenen. Ponnien Mirah står kryssbundet og beveger ikke en muskel. Menneskene rundt henne står spente og venter på dommen fra Ellen. Kjøp eller ikke kjøp?
- Det har vært datteren min sin ponni. Men hun er blitt 16 år gammel, og får ikke ri ponni noe mer, forteller Mette Ahlborn. Hun ser opp på Mirah og blir blank i øynene. Hun snur seg raskt bort igjen.
- Jeg finner ingenting gæernt med henne, sier Ellen.
Dermed blir det ny ponni på Isabell Fjell Forsberg. I månedene som kommer skal det vise seg at de to er en god match, Mirah holder seg frisk og leverer flere feilfrie runder på sprangbanen.
Klokka er kvart over fire.
Svein spyler mønstringshallen. Arian kommer inn døra. Ellen noterer ned de siste svarene i salgsdokumentet, før ponnien Mirah følger sine nye eiere ut. Lars reiser seg fra stolen og finner en kost.
16 hester har vært innom klinikken denne mandagen i januar. Og det er ikke medregnet pasientene som Nicolai og Arian reiste ut til.
- 16 hester?
Lars nikker. Det er ikke et uvanlig tall. Det var jo tross alt bare en helt vanlig mandag, dette.
Og i morgen er det på 'an igjen.
