Hos håndverkerne på hesteklinikken er hammer og spiker byttet ut med skalpell og laser. Men på EMPET Romerike Hesteklinikk er det likevel godt håndverk som gjelder. Særlig under operasjonene. I januar 2017 fulgte journalist og fotograf Trine Bøhnsdalen veterinærene på EMPET Romerike Hesteklinikk en hel arbeidsdag. Resultatet er blitt en bilderik reportasje i tre deler. Her kan du lese første del.
Sist oppdatert: 10. november 2025
Det er mandag morgen på EMPET Romerike Hesteklinikk på Kjeller, utenfor Lillestrøm. Klokka nærmer seg halv ni. Dagens første pasient er 17 år gamle Kaspar, en rødlugget islandshest fra Losby Ridesenter. Kaspar har et griffelbeinsbrudd. Den lille biten som har brukket av irriterer og må opereres ut.
Veterinær Ellen Giving kommer ut fra garderoben, ferdig skiftet til en blå operasjonsfrakk. Det blonde håret er gjemt under et blått hodetørkle med trykk av små smurfer på. Hun går bort til benken og finner frem sprøyter og små glassflasker med klar væske i. Måler opp. Legger klart. Det er normalt en operasjon som gjøres når hesten er lagt i full narkose, men ikke denne gang. Det er en så liten splint. Ellen skal forsøke å gjøre inngrepet mens Kaspar står oppreist.
Kaspar har fått både antibiotika, smertestillende og sedasjon. Blikket er langt fra våkent, likevel er han bevisst nok til å holde balansen stående. Han kan falle overende, men faren er omtrent like liten som under en tannrasp. Veterinærassistent Svein Borgaard trekker på seg et par hvite plasthansker. Han vasker og skrubber det barberte området, mens Ellen viser på røntgenbildene hva som er skjedd inne i beinet til Kaspar.
- Han har brukket av den lille tuppen nederst der.
Hun peker på en liten del av et bein på røntgenbildene, og forklarer at det ofte skjer i forbindelse med gaffelbåndsskader. Griffelbeinet, som ligger langs pipebeinet både på innsiden og utsiden av hestns pipe, er så tynt at det lett kan briste eller ryke.
Det finnes ingen enkel rutine på slik brudd, og ofte lar man den løse biten bare bli værende. Men noen ganger, slik som hos Kaspar, blir splinten liggende å irritere området rundt.
- Da må vi prøve å få den ut. Det er det vi skal forsøke å gjøre i dag.
Veterinær Lars Moen er daglig leder på klinikken og har nettopp gjort seg ferdig med morgenens kontorarbeid og ringerunder når hans første pasient kommer inn i lokalene. Det er en varmblodstraver, Miss Perfect. Hun er en av mange løpshester som har opplevd at ganen, som egentlig skal ligge under strupelokket, legger seg over strupen og hindrer lufttilførsel når hun blir anstrengt. Det skal Lars snart løse, ved hjelp av instrumenter som får han til å se ut som en erfaren videospiller.
Det er aller første gang hesteeier Arve Midtbø er med på en slik operasjon. Han har kjørt fra Telemark litt før halv fem på morgenen for å rekke frem til timen i tide. Miss Perfect skraper litt med det ene forbeinet når hun plasseres i gjesteboksen. Lars triller to store bord bort til boksen. På det ene bordet står en dataskjerm koblet til noe som ser ut som en stor spillkonsoll. På det andre bordet ligger tre gule plastbriller. En til han, en til Svein og en til veterinærkollga Arian, som beskyttelse mot laseren dersom noe skulle skje. Svein går inn i boksen og gir Miss Perfect en sprøyte med sedasjon. Skrapingen opphører og det er bare en mildt susing fra ventilasjonsanlegget som høres. Lars fyrer opp maskinen og setter på seg brillene.
Drømmen om EMPET Romerike Hesteklinikk begynte egentlig for 11 år siden for veterinær Nicolai Setsaas. Da var han med på å starte opp en annen dyreklinikk, men var den eneste som hadde lyst til å jobbe med hest på fulltid, noe han også gjorde. Men 4. januar 2016 ble drømmen om en egen hesteklinikk oppfylt, og den splitter nye hesteklinikken åpnet dørene for kunder på Nedre Riis gård, like ovenfor Høgskolen i Oslo & Akershus sine lokaler på Kjeller. Etter ett års drift er Nicolai selv veldig fornøyd.
- Det er blitt sånn jeg så for meg, rett og slett. Jeg har jo tenkt hele veien at dersom vi bare har riktig kompetanse så vil det treffe markedet godt. Det har det gjort også, sier han om klinikken.
Ett av trumfkortene på kompetanse skulle bli tidligere klinikksjef på Bjerke Dyrehospital, veterinær og hestekirurg Lars Moen. Lars sluttet etter 18 år på Bjerke for å være med å starte opp den nye klinikken utenfor Lillestrøm. Men selv om det var et spennende tilbud, var det likevel med litt blandede følelser.
- Det var relativt tungt etter så mange år på Bjerke. Men skulle jeg gjøre noe nytt så måtte jeg gjøre noe før jeg blir for gammel, og da var valget veldig enkelt, sier Lars.
Selv synes han det er blitt bedre enn forventet, og trekker frem godt miljø, travle dager og gode kollegaer som de viktigste grunnene for det.
Veterinær Ellen Giving har også vært med fra starten av og er medeier i klinikken. I løpet av året som er gått siden åpningen har de også knyttet til seg en fjerde veterinærer, Arian Loshamn. Sammen med assistent Svein Borgaard utgjør de teamet på EMPET Romerike Hesteklinikk. Så langt har de hatt stor pågang både på klinikken og ute, og dagene er stort sett fullbooket fra morgen til kveld for de fire veterinærene. Akkurat slik denne mandagen ser ut til å bli.
- Du har vært inne på en operasjonssal før?
Ellen holder forbeinet til Kaspar og legger en ny bedøvelse, denne gang med omtrent det samme virkestoffet som du får hos tannlegen når du blir helt følelsesløs i munnen. Kaspar skal nemlig ikke kjenne noe som helst under operasjonen. Hun ser opp på Frøya Turnbridge, som nikker fra sidelinjen.
- Da vet du at alt som er grønt kan man ikke ta på?
Frøya nikker igjen. Hun studerer til å bli veterinær i Slovakia og har ett år igjen. Nå skal hun være praktikant med Ellen, Lars og de andre de neste to ukene, og i dag er første dag. Hun får beskjed om å brette ut operasjonspakken med utstyret Ellen vil trenge, men kun det ytterste laget.
Så er tiden inne. Ellen setter på seg munnbind. Trekker på et par hvite plasthansker. Så setter hun seg ned på huk ved beinet til Kaspar, kjenner med fingeren nedover det barberte området, under det desinfiserende omslaget som ligger rundt. Hun stopper med fingeren. Lager en åpning i omslaget. Finner frem skalpellen og skjærer et vertikalt snitt i det øverste hudlaget.
I boksen på den andre siden av en ti centimeter tykk betongvegg står Lars klar for å laseroperere ganen til Miss Perfect. Han vasker hendene og klargjør instrumentene. Ledningen som føres inn gjennom neseboret til Miss Perfect er tynn og gjennomsiktig.
- Bløt gane er en ganske enkel sak å operere bort. Igjen et stående inngrep, hvor vi jobber gjennom endoskopet. Vi setter sedasjon og lokalbedøvelse og så brenner vi i ganen for å lage arrvev og gjøre den stivere. Da er det mindre sannsynlighet for at den legger seg feil, forklarer Lars.
Han står med noe som minner om en kontroll til et TV-spill i hendene, festet til ledningen som går ned mot svelget til hesten. På dataskjermen kan de følge laserens ferd. Lars justerer laseren ørsmå millimeter ved hjelp av kontrollen han holder. Det er som om han skal gjennom en intrikat labyrint i et videospill, før han endelig når målskiven han skal skyte på. Det er bra han er mer dreven på dette enn vanlige videospill, for der er det unga som vinner. Stort sett.
- Bip. Bip. Bip, lyder det fra maskinen.
Når Lars ser at laseren inne i halsen til Miss Perfect treffer riktig, trykker han og fyrer av. Det kommer en lyd som minner om ringetonen til en gammel bedriftstelefon og laseren blir rødglødende på dataskjermen. Lars dreier litt på hjulet på kontrollen, forsøker å treffe et nytt sted på ganen. Hesten beveger litt på seg. Laseren mister posisjon, og Lars må justere litt til. Det lukter brent hud. Fra inne i hestens hals.
Døra til klinikken åpnes og en kald vintervind smyger seg inn.
- Skal vi fortsatt vente utenfor?!
- Ja, gi meg et halvt minutt til, svarer Lars, uten å ta blikket fra dataskjermen.
