PPID hos hest

Forandringene kan komme gradvis. Du kan blant annet legge merke til:

• sen eller ujevn pelsfelling
• lang pels, også når det er varmt
• mindre muskulatur over rygg og bakpart
• mindre overskudd eller dårligere prestasjon
• endret svetting
• at hesten drikker og urinerer mer

Det er ikke alle hester med PPID som har uttalte symptomer, og det kan være vanskelig å plukke opp de små endringene i væremåte og muskelmasse tidlig.

Bestill veterinærundersøkelse hvis du ser en eller flere av forandringene som er beskrevet over. Symptomene vurderes opp mot hestens historikk og alder, og blodprøver tas dersom hesten oppfyller et eller flere av kjennetegnene for PPID. Veterinæren vurderer også om andre prøver kan være aktuelle.

Ring med en gang hvis hesten virker øm i hovene eller vegrer seg for å gå fremover og snu. Det kan være tegn på forfangenhet, en smertefull tilstand med inflammasjon og skade i vevet som fester hovbeinet til hovveggen.

PPID påvirker hypofysen, en kjertel i hjernen som produserer viktige hormoner. Nervesignaler som normalt regulerer en del av kjertelen, svekkes. Denne delen blir da mer aktiv og frigjør større mengder av hormonene som produseres der, deriblant ACTH, et hormon som er viktig i regulering av stoffskifte, immunforsvaret og stressrespons. Dette gjør at man iblant kan se at hester med PPID har tregere og dårligere sårheling, mens andre er mer utsatt for å få gjentatte seneskader.

Hester med PPID kan ha en annen lidelse parallelt som heter ekvint metabolsk syndrom (EMS). Denne lidelsen gjør at hesten har problemer med å regulere insulinnivået i blodet. Slike insulinforstyrrelser øker risikoen for forfangenhet.

En annen lidelse som forekommer oftere hos hester med PPID, er tannlidelsen Equine Odontoclastic Tooth Resorption and Hypercementosis (EOTRH). Dette er en lidelse som hyppigst rammer framtennene på hester. Den fører til en nedbrytning av tannvev og en endring av tannrøttenes sammensetning og størrelse. Hester med EOTRH er som regel veldig smertefulle ved trykk mot tennene, og de kan vegre seg for å gripe og knipe over harde ting som gulerøtter.

En blodprøve som måler hormonet ACTH, kan hjelpe veterinæren med å stille diagnosen. Nivået varierer gjennom året, så prøvesvaret må tolkes sammen med årstiden og symptomene. Noen ganger trengs en stimuleringstest, der veterinæren måler responsen på et tilført hormon, eller nye prøver på et senere tidspunkt.

Det vil være lurt å kartlegge hestens evne til å regulere insulin i tillegg til ACTH, siden man i mange tilfeller ser disse lidelsene parallelt hos samme hest.

Behandlingen omfatter legemidler, tilpasset stell og fôring. Veterinæren og eieren følger med på symptomene og blodprøveresultatene for å vurdere hvordan behandlingen virker. Ta kontakt med veterinæren din dersom matlysten blir dårligere etter behandlingsstart eller en doseendring.

Fôrplanen til hesten må tilpasses hestens hold, muskulatur og eventuelle insulinforstyrrelser. En tynn hest uten insulinforstyrrelse har andre behov enn en overvektig hest med høy risiko for forfangenhet. Oppfølgingen omfatter også tannhelse, hovpleie og parasittkontroll.

Det finnes ingen sikker måte å forebygge PPID på.

Med behandling og oppfølging kan hester med PPID ha god livskvalitet, men en hest med PPID vil aldri bli frisk fra sykdommen. Hos eldre hester med flere sykdommer må veterinæren se på helhetsbildet for å kunne vurdere hva som skal til for å gi hesten god velferd. I noen tilfeller er det ikke mulig å stabilisere stoffskiftet godt nok til at hesten får god livskvalitet, og da vil det være bedre å la hesten få slippe.