Forfangenhet hos hest

Tegnene kan være svake i starten. Ved akutte forløp er symptomene på ubehag tydelige, mens andre ganger har hesten et mer snikende forløp der lidelsen først oppdages senere.

Ved akutte og kroniske forløp kan man merke at hesten:

• går forsiktig og virker øm, særlig når den snur
• nøler med å gå eller ikke vil bevege seg
• flytter vekten gjentatte ganger fra én hov til en annen
• står med frambeina strukket framover for å avlaste
• har varmere hover og kraftigere puls i blodårene ned mot hovene
• vegrer seg for å reise seg

Veterinæren må undersøke hesten for å stille diagnosen.

Ring veterinær med en gang dersom du mistenker forfangenhet, også hvis tegnene er milde. Ikke vent og se om hesten blir bedre av seg selv.

Mens du venter på hjelp:

• La hesten hvile på mykt underlag, gjerne i en boks med et dypt lag med strø.
• Ikke ri, longer eller mosjoner hesten.
• Avtal eventuell flytting og transport med veterinæren.

Be også om råd om fôring og eventuell kjøling når du ringer.

Forfangenhet kan ha flere bakenforliggende årsaker. En viktig årsak er for mye insulin i blodet (hyperinsulinemi), som forekommer ved ekvint metabolsk syndrom (EMS). Insulin er et hormon som bidrar til å regulere blodsukkeret. Ved EMS regulerer ikke kroppen insulin normalt, og nivået kan bli for høyt.

Insulinforstyrrelser kan forekomme hos slanke hester, men det er vanligere å oppdage dette hos overvektige hester. Overvekt kan også forverre slike forstyrrelser. Hos utsatte hester kan sukker og stivelse i fôret, og særlig fra beitegress, bidra til høye insulinnivåer. Dersom hesten har høye insulinnivåer over tid, vil risikoen for forfangenhet være svært stor.

PPID, ofte kalt Cushing, påvirker hypofysen, en kjertel i hjernen som produserer hormoner. Hester med PPID har økt risiko for forfangenhet hvis de samtidig har insulinforstyrrelser.

En annen årsak kan være langvarig ekstra belastning på ett bein når hesten avlaster et annet smertefullt bein. Dette kalles mekanisk forfangenhet. Hos hester med alvorlig sykdom andre steder i kroppen, for eksempel en tarmbetennelse, kan forfangenhet også oppstå på grunn av frigjøring av toksiner i blodet, som igjen fører til skader på vevet i hovene.

Veterinæren undersøker hesten og hovene og vurderer symptomene. Røntgenbilder kan vise om hovbeinet har endret stilling inne i hoven. Røntgenbildene kan gi et inntrykk av alvorlighetsgraden og brukes til å planlegge hovpleie og til å følge utviklingen.

Blodprøver kan være aktuelle for å undersøke insulinreguleringen og utrede mulig PPID. Hestens kliniske bilde avgjør hvilke prøver veterinæren velger, og når de tas.

Behandlingen skal lindre smerter og begrense videre skade. Smertestillende behandling og hvile inngår vanligvis, sammen med tilpasset beskjæring og vurdering av beslag for å støtte hovene. Dette hovarbeidet planlegges av veterinær og hovslager. Kjøling av beina og hovene kan også inngå, og veterinæren vurderer hvordan det skal gjennomføres.

Samtidig må behandlingen rette seg mot årsaken. Ved insulinforstyrrelser må fôringen tilpasses, og hesten trenger videre oppfølging. Når hesten kan begynne å bevege seg mer, og hvordan aktiviteten skal økes, må avtales med veterinæren.

Forebyggingen må ta hensyn til hestens risiko og eventuelle sykdommer. Følg med på kroppsvekt og hold, og få hjelp til å lage en fôrplan hvis hesten legger på seg. Regelmessig hovpleie er også en del av forebyggingen.

Har hesten insulinforstyrrelser, må mengden sukker og stivelse i fôret justeres etter anbefalinger fra veterinæren. Du må også vurdere om hesten kan gå på beite. Hester med insulinforstyrrelser eller PPID trenger videre oppfølging. Mosjon må vente ved pågående forfangenhet. Når hesten er friskmeldt etter forfangenhet, vil mosjon være en viktig faktor for å forebygge tilbakefall.

En hest som har vært forfangen én gang, vil alltid bli ansett som mer utsatt for å bli det igjen. Derfor er forebygging svært viktig for å unngå nye tilfeller.

Skadenes omfang har betydning for forløpet. Hester med milde skader kan komme seg relativt raskt, særlig hvis hovbeinet ikke har endret stilling. Har hovbeinet forskjøvet seg, kan oppfølgingen bli langvarig og utfallet mer usikkert. Dersom hestens smerter ikke lar seg kontrollere, kan avliving være den eneste utveien av hensyn til hestens velferd.